Uten at riktig middel identifiseres og gis, følger ingen grunnleggende bedring. Der er over et tusen å velge mellom, og selv om ca et hundre dekker ca 80% av alle tilstander, så er dette behandlers ubetinget vanskeligste oppgave. Prinsippene for behandlinger er lette å forstå men utøvelsen med oppfølging av den enkelte pasient over tid med repetisjoner eller nye middel på riktig tidspunkt underveis er svært utfordrende. For å bli en dyktig foreskriver trengs år med veiledning i tillegg til den formelle utdannelsen, tilsammen like like lenge eller lenger enn et medisinerstudium. En påfølgende kur kan likevel ikke garanteres. Bare pasientens reaksjon med bedring kan bekrefte riktig valg. Om så ikke er tilfelle trengs ny vurdering av symptombildet og nytt middel. Et upresist middel gir vanligvis ingen eller minimale, midlertidige reaksjoner.

Konvensjonell medisin, inklusive salver inneholdene sterke medisiner, demper og hemmer organismens evne til å respondere og svekker midlets virkning. Dessuten modifiseres de naturlige symptomer slik at det også kan bli langt vanskeligere å identifisere korrekt middel og veien mot helbredelse blir lenger og mer krevende både for pasient og behandler. Iblant må medisinen gradvis reduseres og seponeres i samarbeide med lege.

Vaksinasjoner og anestesi fører ofte til noe tilbakefall.
Bruk av stimuli som kaffe, som naturligvis har mindre innvirkning enn systemisk virkende medisiner, svekker også midlet og kan over føre til tilbakefall spesielt når det gis som engangsdose. Koffeinfri kaffe og moderate mengder te eller alkohol påvirker derimot ikke behandlingen.

Store psykiske påkjenninger kan føre til grader av tilbakefall. Noen pasienters livsstil er så skadelig at de anbefales å gjøre noen forandringer, men for de aller fleste er dette ikke nødvendig men kan bli en positiv konsekvens med stigende overskudd og initiativ til blant annet å ta bedre vare på seg selv.