Legekunstens far, Hippokrates (ca. 460 b.c. – ca.370 b.c.), kjent for den Hippokratiske ed, anerkjente prinsippet ‘likt helbreder likt‘ og Paracelsus (1493 – 1541), en pioner innen datidens medisin, anså det overlegent andre tilnærminger.

Men det var Samuel Hahnemann (1755 – 1843), en av Tysklands høyest respekterte leger, farmasøyt, kjemiker, forfatter og oversetter av medisinske verk som kom til å granske prinsippet og utvikle en ny, selvstendig og komplett behandling av både kroniske og akutte sykdommer. 

På grunn av de sterke bivirkninger av tidens medisin, som ofte var mer skadelige enn selve sykdommen, som den utbredte bruken av kvikksølv og blodlating, sluttet han å praktisere som lege men fortsatte å skrive og å oversette medisinske verk og samtidig søkte å forstå opprinnelsen til og utviklingen av sykdom og hvordan oppnå varig helbredelse.

Han fant tidlig ut at datidens forklaring på hvordan kinabark kunne helbrede malaria ikke ga mening; det ble hevdet at det skyldtes dens bitre smak, og startet å ta den selv bare for å oppdage at han fikk symptomer liknende malaria. De forsvant da han avsluttet inntakene.

Han studerte også alle tilgjengelige medisinske kilder av tilfeller av sjeldne, spontane helbredelser av kroniske sykdommer og kom til at de kom som en følge av at pasientene hadde pådratt seg en akutt sykdom med liknende symptomer. I alle andre tilfeller, hvor den akutte tilstanden var ulik den kroniske sykdommen, fortsatte den med full styrke etter at den akutte hadde fullført sitt naturlige forløp og konkluderte at ”de symptomer som en substans skaper i et friskt menneske har den evne til å kurere i en syk person”, Simila Similibus Curentur, altså likt helbreder likt, som ble homeopatiens første grunnlag.

Men bivirkningene var fremdeles store og han begynte å redusere dosen. Først gjennom fortynning alene, men etter et visst nivå der bivirkningene opphørte, opphørte også virkningen. Han fikk da ideen (muligens fra sin erfaring som kjemiker) gradvis å fortynne og riste medisinen og oppdaget at mens bivirkningene ble borte ble den medisinske virkningen faktisk både styrket og mye mer nyansert gjennom hva han kalte potensering, som ble homeopatiens andre grunnlag; minste mulig dose.

Sammen med en gruppe andre leger begynte de å prøve ut de forskjellige medisinene på seg selv for så å notere nøyaktig hvilke symptomer de frambrakte. Midlenes utprøvning på friske og sensitive personer er homeopatiens tredje grunnlag og skiller seg fra konvensjonell medisin-utprøvning som bruker dyr til dette formålet. I 1810, etter 6 års utprøvinger, utga han Materia Medica Pura samme år som Organon og kunsten å helbrede der han i 294 paragrafer gir en detaljert beskrivelse av behandlingens teori og praktisering Han og en gruppe andre leger begynte å praktisere homeopati, navnet Hahnemann selv ga den. Homeopati kommer fra de Greske ordene omoios; liknende, og pathos; lidelse som sammen betyr likt helbreder likt.

“Hahnemann introduserte en helt ny og enestående vitenskapelig metode for studie av medikamenters virkninger. Han demonstrerte virkningen  på levende mennesker. Åpenbart en langt overlegen metode for studier enn toksiske virkninger på dyr!
Selv om medikamenter påvirker dyr på nøyaktig den samme måten som de påvirker andre dyr og mennesker, noe som ikke er tilfelle, hvilket dyr kan belyse for oss Aurum’s suicidale impulser eller dødsangsten til Aconite?”
 
 
“Homeopatiske midler bekjemper ikke sykdommer direkte, men stimulerer pasientens vitale reaksjoner som gjøre han i stand til å kurere seg selv.”
 
                        ~Sir John Weir, GCVO & Chain CMG MD (1879–1971),
                           Legen til George V, Edward VIII, George VI,  Elizabeth II,
                           King Haakon VII (1872–1957) Norge; hans kone
                           Maud(1869–1938) var King Edward VII  (1841–1910) sin yngste datter.
 
 

Dr. James Tyler Kent, siste del av det 19. århundres mest eminente homeopat,  skapte Repertoriet for lettere å finne fram til aktuelle midler i møtet med pasienter. Her er symptomene de forskjellige midler er kjent for å helbrede ordnet systematisk under ‘Mind’, ‘Generelle reaksjoner’ og under de forskjellige organsystemer og områder av kroppen og ble snart et uunnværlig hjelpemiddel i daglig praksis.

Gjennom det 19. århundre vokste utbredelsen i både Europa og U.S.A. Resultatene av behandlingen i både somatiske og psykiatriske sykehus overgikk langt tilsvarende konvensjonelle sykehus. Spesielt de imponerende resultatene ved behandlingen av epidemier som kolera, difteri og gul feber med dramatisk lavere dødsrater enn konvensjonell behandling fikk stor oppmerksomhet og økte sterkt oppslutningen om homeopati.

 

Tilbakeslag 

Under første del av forrige århundre var kreft en fryktet men skjelden sykdom. Av forskjellige grunner, ikke minst på grunn av John D Rockefeller, verdens da rikeste mann, sin innsats for å utnytte biprodukter fra sin oljeindustri, hans suksessfulle monopolisering av medisinen samtidig som han klarte å rasere alle tradisjonelle naturlige behandlingsformers juridiske stillinger og utdanninger ble situasjonen dramatisk forverret. Utviklingen av kreft begynte etterhvert å snu. Med stigende frekvens satte President Richard Nixon, etter initiativ fra farmasøytisk industri, igang ‘Krigen mot Kreft’. Men til tross for enorme offentlige ressurser har den også blitt Norges mest dødelig sykdom og uten noen tegn til tilbakegang samtidig med en voldsom vekst av en lang rekke andre kroniske sykdommer, ikke minst nye autoimmune tilstander hvor den gjennomgående og aksepterte forklaring er dårlige gener, uflaks og pasientene livsførsel.

Homeopati holdt stand enkelte steder som i India med Mahatma Gandhi sin sterke støtte og hvor utdannelsen også i dag er nær likestilt konvensjonell medisin.